Hestene viser vei
Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.
Her var broa
Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet. Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.
Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.
Brekkatjørn at EveryTrail
EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond
Det var visst dette skiltet vi skulle følge
Virkelig myrete vei
Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.
Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.
Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.
Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!
Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.
Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!
Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde